Tobago Cays

Endelig er vi kommet dit der palmene vokser på skrå og kokosnøttene kan plukkes fritt!
Vi forlot Bequia 2.juledag og seilte sørover til Salt Whistle Bay på øya Myreau. Ei orntlig sjørøverbukt med hvite sandstrender, korallrev og skråpalmer. Fantastisk å snorkle rundt i det krystallklare vannet sammen med gullfisker, ..og det mest spennende var at ankeret hadde festet seg i en trekiste... desverre litt for langt ned til at vi fikk sjekket orntlig ut hva trekisten inneholdt. Uansett så har det nok vært mange sjørøvere her før oss..

 

  Salt Whistle Bay. Elin slapper av i palmene.

 

Før vi forlot Bequia måtte vanntankene fylles. Vannet kjøpes på ankringsplassen.

Salt Whistle Bay

Bebyggelsen på øya Mayreau (bak sees øya Union Island). Her er det sikkert godt å leve. Iallfall meget rolig - heller ingen pågående selgere eller waterboys. Bare høflige folk som hilste og var blide. Strandselgerne (T-skjorteselgerne) lå og sov ved salgsstativene sine.

Selvplukket kokosnøtt til lunch. Faktisk blir man fryktelig mett av ei nøtt (2 personer). Iallefall er en nøtt nok om gangen..

Tobago Cays - et naturreservat bestående av korallrev og mange små palmeøyer. Her ankret vi opp i to netter. Plassen er spesielt kjent for alle havskilpaddene i området, og faktisk fikk vi oppleve å svømme sammen med dem. Rolf fikk gleden av å svømme under vann sammen med to store meterlange havskilpadder - på kloss hold. Kjempeartig (men uten undervannskamera er det vanskelig å dele opplevelsen i bilder etterpå)

 Også på land var det mange skilpadder. Litt mindre av størrelse enn havskilpaddene, men like spennende å oppleve for det.

 Iguaner som denne karen så vi flere av. I dette ene treet var det hele tre stykker.

 Tobago Cays. Mange båter for anker innenfor revet. Det blåste friskt mens vi lå for anker der, men selv om det er helt åpen vannflate ut mot Atlanterhavet i øst var det ingen bølger på ankringsplassen.

 På seiltur i Karibia treffer man mange seilere - og spesielt mange nordmenn (norske og engelske båter er nok i flertall her). I Tobago Cays var vi 6-7 norske båter samtidig. Den ene kvelden ble det derfor organisert Lobster-party på stranden. Grillet hummer på karibisk vis. Her er vi på tur til grillplassen.

 God stemning og "Dina fra Os" står for det instrumentale.

 Masse deilig, saftig og midt krydret lobster... Hmmm
Nesten som krabbeaften i fjæra hjemme, men bare mye varmere og svalere.

 Vi har i dag (30 desember) forflyttet oss til Union Island - den sørligste av øyene i landet Saint Vincent and the Grenadines. Sør for oss ligger nå Carriacou og Grenada. Det blir å dra dit etterhvert som vi får gjort unna nyttårsfeiringen. Her i Clifton har vi lagt oss til ei flytebrygge i den lokale yacht-klubben  - litt luksus må man kunne unne seg i nyttårshelgen. Vi har også vært på land og kjøpt flybillett til Aleksander slik at han kommer seg herfra og opp til Saint Lucia og flyet hjem den 6. januar.

 bra navn på båten..

Vi ønsker alle sammen et Godt nytt år!

på karibisk innebærer dette:

Live slow

Work less

and

Sail more!

Jul på Bequia

Jul på Bequia er ikke som jul hjemme.. Her er julen varmere, lysere og på alle måter anderledes. ..men på ingen måte noen dårligere jul for det!

Julegrøt på lille julaften spiser man også på Bequia. Båten er julepyntet, ikke ulikt den pyntingen man finner i norske hus og hytter hjemme. Juletre mangler - men granbarguirlander under sprayhooden gjør akkurat samme nytten!

 Også på Bequia vasker man seg til jul. Man venter derimot til sent på julaften før man tar det avsluttende vaskebadet. Man svetter seg  jo ellers ut hvis man tar det for tidlig.

 Forfriskende med 30 varme varmegrader i vannet.

 På tur til julefeiring på stranda. Klokken 16 er det servering av julegløgg. Båtene er ankret opp i Admirality Bay. Ca 30 norske båter i tillegg til båter fra mange andre nasjoner.

Alle båter stiller med ingredienser til julegløggen. Denne selges så til inntekt for et barnehjem her på øya. Et barnehjem for barn mellom 0 og 2 år uten familie. I tillegg gjennomføres det auksjon av mange gaver som innbringer enda mere til det samme barnehjemmet. Flere båter har gjort en kjempejobb med å organisere dette, og den norske båten MAD (Make A Difference) må berømmes spesielt for sitt engasjement. Kjempeartig for oss andre å kunne stille opp med å bidra. Øya har ytre kvaliteter som et paradis, men for de vanskeligst stilte her fortoner den seg nok helt anderledes. Dette er de norske seilernes takk for å få låne øya noen juledager. Dette er heldigvis blitt en god tradisjon som taes vare på fra år til år.

 

 Det er langt mer behagelig med varm sand og lunken salt sjø mellom tærne på juleselskap enn rimfrost og skaresnø...  ..og ikke for å snakke om alle de flotte juleantrekkene..

 

 Ett lite tradisjonsbrudd.. Julegavene pakkes opp før julemiddagen.. Vi fryktet ellers at vi ville være langt inne i første juledag før vi var tilbake i båten etter julemiddag på stranda (det stemte).

 

 Julemiddagen tilberedes av lokale kokker. (det er veldig vanskelig å ta bilde avde lokale folkene her  i mørket..)

 Masse julestemning!

Alle båter har bidratt med pynt til juletreet. Det ble et kjempefint tre, med glitter, lys, norske flagg og alt som hører med til et orntlig juletre. Her er innsamler- og pyntegjengen samlet foran treet.

Første juledagstur.

Videre planer:

Vi blir et par dager til på Bequia. Så drar vi til revene på Tobago Cays og ankrer opp noen dager.Tobago Cays skal visst være indrefileten av Karibia. Et vernet havområde med rev, små palmeøyer, skilpadder osv. Så må vi på en eller annen måte få Aleksander tilbake til Saint Lucia før 6.januar hvor han har fly hjem. (blir nok å finne noe lokalfly opp dit - rute-båter ser det ut til å være lite av mellom "landene" her).

Vi har så smått begynt å sysle med tanken på en alternativ reiserute hjem; østkysten av USA til New York, videre til New Foundland, via sørspissen av Grønland, Island og Færøyene og så hjem..  Ruten er omtrent like lang i nautiske mil som den opprinnelig tenkte ruta via Bermuda, Azorene, England og hjem. Fordelen med nordruta er kortere havstrekk og flere spennende steder. Ulempen er muligheten for tøffere vær. Men det er jo opplevelser vi søker... Så har noen lyst å være mannskap på skikkelig spennende tur i Eirik Raudes farvann - så si i fra - vi har lugarplasser ledig! Event mannskap trenger ikke være harbarkede seilere, godt humør og god tålmodighet til å speide etter "growler is" på lange nattevakter er kjempegode egenskaper som kvalifiserer mer enn godt nok.

I tilfelle vi tar nordruta så  blir det å bruke Januar og februar her nede i solrike Karibia, bruke deler av mars og april på tur opp USA. Mai, juni (og kanskje litt av juli) på Grønland, Island og Færøyene...

...verden ligger visst foran våre føtter...
Det er bare utrolig hærlig å være på tur!!

Fra Saint Lucia via Saint Vincent til Bequia

Da er vi kommet fram til Bequia - juleøya vår. Vi har ankret opp foran ei hvit palmekledd sandstrand - sammen med mange andre norske og utenlandske båter. Julehandelen er ferdiggjort, maten iallfall. Vi fant ingen ribbe, spareribs eller julestek på butikken, så det blir indrefilet av svin og  grillpølse servert med medbrakt rødkål og surkål på julaften - ikke dårlig det!  Kalkun kunne vært et alternativ, fjørfe er visst det kjøttet det går på her nede - men stekeovnen i båten er ikke stor nok - og det å grille en hel kalkun ser vi ikke likt.

 

 På tur ut fra Marigot Bay, Saint Lucia

 

Grosse Piton og Petite Piton er kjente landemerker på Saint Lucia

Fjellene har de visst kallt opp etter ølet de har på øya.

 

På tur over til Saint Vincent - øyene her i området er stort sett i god synsavstand fra hverandre. 

 

 Vi tuller ikke med seiltrimmen.

 

 På øya Saint Vincent utfordret vi immigrasjonslovene ved å ankre opp i ei øde bukt uten å ha innklarert i landet først. Kun vi og den amerikanske båten Time Warp i bukta denne natten  ....og millioner av "knirkedyr" oppe i skogen da.

 To fornøyde besetningsmedlemmer.

 

På tur inn i Admirality Bay på Bequia. Fergen foran oss viste seg å værte ferga "Austråt" fra Trondheim. Ihvertfall har den vært det i sitt tidligere liv.  

 

Port Elisabeth i Admirality Bay er eneste "by" på Bequia. Eksotiske omgivelser - på ingen måte særlig ekslusive selv om prisene er det - 60 kroner for ett kilo tomater er drøyt. (til gjengjeld får man to liter rum for samme prisen, så da så).

 Julehandelen er unnagjort. To poser mat, litt brus, øl og vin.  Da er det bare å ta jolla tilbake til båten og nyte solnedgangen i den svale tropenatten. I morgen blir det julepynting og svømmetur over til stranda 50 meter fra her vi ligger.

Elin og Aleksander sier at julaften nå bare er ett år og to dager unna...

Saint Lucia - Marigot Bay

 

På tur til Marigot Bay

Endelig er vi utafor marinaen og har skikkelig karibisk stemning rundt oss. Vi har fortøyd opp til en bøye i Marigot Bay, bare 10 nautiske mil syd for Rodney Bay.  Ikke akkurat veldig øde her, mange andre båter i bøyer rundt oss, men lyden fra mangroveskogen er den dominerende - fullmånen over palmene og den varme luften  gjør ikke stemningen dårligere.... Her føler vi oss orntli på tur i Karibia.  Julestria vår som begynner om to dager beskymrer oss ingenting...

 

 

 

Saint Lucia - Rodney Bay

Det tar visst flere dager å restituere seg etter en Atlanterhavsfart ..være våken når man skal være våken og sove når man kan sove. I tillegg fylles de første dagene opp med en hel del ting som må gjøres; innklarering,  få levert seilene til rep, flere småreperasjoner, nettbank, proviantere og bunkre for videre seilas de neste ukene og månedene.  Det er med andre ord veldig praktisk å ligge i en stor marina som her i Rodney Bay. Her finnes det meste. Marinaen er stor og veldrevet etter alle komersielle prinsipper.

I tillegg har det vært fullt opp med ARC-aktiviteter denne uka; party hver kveld og premieutdeling som avsluttet det hele i går (lørdag). Partyfaktoren har vært meget høy på dette arrangementet. Men så blir man da også veldig godt kjent med de andre seilerne .

Hver dag har det kommet nye deltakerbåter inn til havn. I skrivende stund er det fortsatt fem båter som ikke har nådd frem enda. Uansett, vi ble båt nr 122 over mållinjen av de 250 båtene som startet. Korrigert resultat, etter at motortimer er straffet og handicap regnet inn, er 75.plass i crusingklassen - av 168 båter! Vi er kjempefornøyde med resultatet - hadde på ingen måte trodd at vi resultatmessig skulle havne i den beste halvdelen.

 

Rodney bay - helt nord på øya Saint Lucia. Øya er et eget land.

Omgivelsene er Karibiske på alle måter.

 

Denne båten selger frukt og grønnsaker i havna. Ingen lokale båter legger opp til særlig anonymitet. Klesvasken leverte vi til en "laundry-båt." Truser, hånduker og sengetøyble ble levert tilbake neste dag ferdig vasket, tørket, strøket og brettet.

Mye lokal mat og underholdning på ARC-arrangementetene. Desverre mye tid til køståing rundt mat-teltene. Men rumpunch-serveringen gikk fort unna. Den har de dreis på.

Planen var å dra videre sørover i dag, søndag. Men det har regnet noe alldeles forferdelig, så vi har hatt innedag i båten i dag - en fryktelig varm dag mao.  Vi har litt dataproblemer - får ikke sendt og motatt mail på skikkelig vis - så Mozilla Thunderbird og mailasail har blitt tilgodesett en rimelig mengde eder og forbannelser i løpet av dagen. Frustrerende å reise til ett av jordens paradiser for så å sitte svettende i dagevis over dataproblemer. Men nå funker programmene sånn måtelig igjen.

Vi skal nå seile til øya Bequia, ei lita øy imellom St. Vincent og Mustique, og feire jul sammen med de fleste andre norske båtene. Når vi kommer fram om et par dager (tar turen etappevis og ankrer opp om natten) blir det å starte juleforberedelsene.  Julehandelen blir å finne noe spareribs som kan grilles på stranden til julemiddag. Ellers gleder Elin seg fryktelig til å dra frem eska med julepynt. Juletre har vi ikke, men vi fikk kjøpt inn en kvast granbarimitasjon på Ikea i Las Palmas før vi dro derfra. Kommer til å bli ei kjempejul!

Bilder fra Atlanterhavs-overfarten

 

 Vi seiler ut fra Las Palmas søndag 21. november sammen med ca 250 andre båter.

 Vi er litt stolte over at Worldcruising.com valgte bilde av denne båten og dette flotte mannskapet som hovedbilde på sin artikkel på startdagen.  

Underveis fra startlinjen (det ser nesten ut som vi ligger i tet)

God seilvind første døgn. 

 

Kald kanarivarme i lufta de første tre dagene. Men vi seiler sørover så varmere blir det etterhvert. Det er egentlig overraskende lite tid til å bare sitte rolig i en seilbåtbåt underveis. Noenting må/bør eller kan gjøres hele tiden; trimme seil, holde utskikk, vaske do, lage mat, snøre inn fisk,  planlegge videre kurs osv. Eller justere solpanelet som her.

 Vindstille og blankt Atlanterhav på alle kanter...

 

Det skal ikke store gnagepunktet til for at tau og liner gnages sønder og sammen. Teiping av skruer og kanter som befinner seg i tauenes umiddelbare nærhet har god preventiv virkning.

Bad på 4000 meters dyp. Etterhvert som bølger og dønninger gjorde sitt inntog måtte bade/vaske- aktivitetene flyttes opp på dekk. Vannet holder 29 grader.

 

 

Flygefisk på dekk er viktig! Det er et håndfast bevis på at man virkelig befinner seg på langtur. De lukter derimot pyton av mettet fiskeslim - eller noe sånt fælt. Disse to hadde landet i cockpiten i løpet av samme natt.

 

 Banan på brødskiva er godt. Den første halvannen uka hovedpålegget.Men konsistensen endrer seg etterhvert som det blir varmere og modningsforholdene optimaliseres.

 På et havkryss som dette får man tid til ting som ellers kan virke vell langdrygt - som foreksempel å teste ut flere varianter av skjeggtrim og bartefrisyrer..

 

 

 Enda ikke midt i Atlanterhavet. Vi ga opp å plotte posisjonen vår på papirkartet etter noen få dager. Det var trøstesløse få centimeter vi flyttet oss hver dag.

 Lettmatrosen har frivakt. Lebrettet på sofan er viktig slik at man klarer å slappe av uten redsel for å bli vippet over på dørken i neste øyeblikk. Det gynger konstant - også når været er bra.

 Sånn går no dagan...  Hard jobb- men noen må jo gjøre den..

 Spekemat til middag. En av få dager der bordet kan brukes. Normalen er at man har middagsfatet i fanget.

 

Utsikt fra "soverommet". Gennakeren drar oss fram i forbausende god fart i lette vinder.

Vi seiler da regatta. Enhver båt som forsøker å seile forbi må forvente motstand. Her den eneste gangen vi på dagtid har umiddelbar nærkontakt med en annen båt etter at vi forlot Las Palmas. Her seiler den norske båten "Friheten" forbi oss etter at vi i 14 dager har klart å ligge foran den 54 fots store båten.
 

 Vinden øker på og bølger begynner å bygge seg opp. Men været kan jo ikke kalles dårlig så lenge det er 30 varmegrader og sola skinner.

 

 Slik så sjøen ut i flere døgn -dag som natt. Her lenser vi unna for de brytende sjøene i vind av kuling styrke. Det går til tider veldig fort i surfene.

 

Men mat må man ha. Rundstykker ble ikke bakt på de værste bølgedagene. Men dra aldri ut på havet uten metervis av antiskliduk! Foruten seil, rigg og mast noe av det viktigste utstyret som kreves ombord.

Soloppganger og solnedganger blir man tilgodesett med hver dag. Det er bare det at på en overfart som denne så  kommer man så veldig nært dem.  Ingenting i veien og ingen andre ting som stjeler oppmerksomheten fra dem. Her soloppgang.

 Zita seiler inn i en ny dag midt ute på havet.

 

Frokost klokken 9/10 hver dag. Viktig med noen faste mønstre og holdepunkter i hverdagen. 

 

Justering av gennakeren - turboseilet vårt. Spristake hjelper på å holde seilet oppblåst når vinden begynner å komme vel mye bakfra. Gennakeren revner desverre og blir ubrukelig siste del av overfarten (når vi egentlig kunne trenge den som mest).

 

Værmeldinger lastes ned klokken 12:30 UTC hver dag.Dampende hett under dekk. Bloggskriving ble derfor utsatt til kveldstid.

  Cockpiten- det er stort sett der man oppholder seg underveis.

 

 

Solnedgang - denne gangen over blankt Atlanterhav.

Man får en følese av at man beveger seg over selveste jordkloden når en ser på kartplotteren. Ikke nødvendig å ha kartet noe mer zoomet inn enn dette.

Kraftige lokale regnbyger underveis. To fordeler med disse; masse seilvind og båten blir vasket for saltlake. Greit nok å komme under dem på dagtid, men ikke på natten.

Her kommer noen bilder av den litt spinkle fiskefangsten vi dro opp underveis. I starten dro vi opp drøssevis av små Doradoer. Gullglinsende fisk med en noe fremmet fasong.

 Dorado

 

En kveld etter mørkets frembrudd bet denne rare skapningen på. Den har hode og tenner som en Barracuda så vi tror det må være en variant av denne fisken. Fisken var helt blåglinsende og var omtrent en meter lang. Denne lever fortsatt en plass ute i havet.

Dette vet vi er en Wahoo. Den ble fisket siste kvelden på overfarten og ligger for øyeblikket filettert i kjøleboksen.

 Fisk gjøres opp ved å stå bak på badeplattformen. Viktig at man ikke vipper bakober under arbeidet.

 

Vi nærmer oss Saint Lucia og Aleksander heiser gjesteflagget.

 Nå er vi bare 5 nautiske mil unna målet. Mållinjen anropes over  VHF og vi får varslet vår ankomst.

Det er ikke det samme å ankomme ett nytt land etter 22 dagers seilas  i nattens mørke - som det er under dagslys - vil vi tro...

På brygga i Rodney Bay, klokken 04:00 den 14 desember, blir vi møtt med rompunch, kalde øl og fruktkurv. Heldigere de som ankommer på dagen - de blir også møtt med steel-pan musikk.

Her gjøres bestikket opp; motortimer og distanser summeres. Vi har seilt 2987 nautiske mil gjennom vannet (mer over grunnen pga fremherskende medstrøm), brukt 22 dager, 19 timer og 47 sekunder tilsammen. I  95 timer og 18 minutter av disse har vi gått for motor.

Båt og mannskap vell framme i Rodney Bay Marina, Saint Lucia.

 Nå er vi kommet til Karibia!

Førsteinntrykket er:

Her er palmene høyere, slankere og mer grasisøse.Vindene er svale. Sandstrendene hvitere. Havet er krystallblått og øyene helt grønnkledde av skog. Utrolig mye farger på alt. Til og med folka er farget og ser utrolig fornøyde og kuule ut. Musikk spilles høyt overalt - og  med raggey-rytmer som svinger.

Tror vi kommer til å  trives bra  i disse omgivelsene de neste månedene.

Vi kommer tilbake til saken i senere blogger..