Bilder fra Atlanterhavs-overfarten

 

 Vi seiler ut fra Las Palmas søndag 21. november sammen med ca 250 andre båter.

 Vi er litt stolte over at Worldcruising.com valgte bilde av denne båten og dette flotte mannskapet som hovedbilde på sin artikkel på startdagen.  

Underveis fra startlinjen (det ser nesten ut som vi ligger i tet)

God seilvind første døgn. 

 

Kald kanarivarme i lufta de første tre dagene. Men vi seiler sørover så varmere blir det etterhvert. Det er egentlig overraskende lite tid til å bare sitte rolig i en seilbåtbåt underveis. Noenting må/bør eller kan gjøres hele tiden; trimme seil, holde utskikk, vaske do, lage mat, snøre inn fisk,  planlegge videre kurs osv. Eller justere solpanelet som her.

 Vindstille og blankt Atlanterhav på alle kanter...

 

Det skal ikke store gnagepunktet til for at tau og liner gnages sønder og sammen. Teiping av skruer og kanter som befinner seg i tauenes umiddelbare nærhet har god preventiv virkning.

Bad på 4000 meters dyp. Etterhvert som bølger og dønninger gjorde sitt inntog måtte bade/vaske- aktivitetene flyttes opp på dekk. Vannet holder 29 grader.

 

 

Flygefisk på dekk er viktig! Det er et håndfast bevis på at man virkelig befinner seg på langtur. De lukter derimot pyton av mettet fiskeslim - eller noe sånt fælt. Disse to hadde landet i cockpiten i løpet av samme natt.

 

 Banan på brødskiva er godt. Den første halvannen uka hovedpålegget.Men konsistensen endrer seg etterhvert som det blir varmere og modningsforholdene optimaliseres.

 På et havkryss som dette får man tid til ting som ellers kan virke vell langdrygt - som foreksempel å teste ut flere varianter av skjeggtrim og bartefrisyrer..

 

 

 Enda ikke midt i Atlanterhavet. Vi ga opp å plotte posisjonen vår på papirkartet etter noen få dager. Det var trøstesløse få centimeter vi flyttet oss hver dag.

 Lettmatrosen har frivakt. Lebrettet på sofan er viktig slik at man klarer å slappe av uten redsel for å bli vippet over på dørken i neste øyeblikk. Det gynger konstant - også når været er bra.

 Sånn går no dagan...  Hard jobb- men noen må jo gjøre den..

 Spekemat til middag. En av få dager der bordet kan brukes. Normalen er at man har middagsfatet i fanget.

 

Utsikt fra "soverommet". Gennakeren drar oss fram i forbausende god fart i lette vinder.

Vi seiler da regatta. Enhver båt som forsøker å seile forbi må forvente motstand. Her den eneste gangen vi på dagtid har umiddelbar nærkontakt med en annen båt etter at vi forlot Las Palmas. Her seiler den norske båten "Friheten" forbi oss etter at vi i 14 dager har klart å ligge foran den 54 fots store båten.
 

 Vinden øker på og bølger begynner å bygge seg opp. Men været kan jo ikke kalles dårlig så lenge det er 30 varmegrader og sola skinner.

 

 Slik så sjøen ut i flere døgn -dag som natt. Her lenser vi unna for de brytende sjøene i vind av kuling styrke. Det går til tider veldig fort i surfene.

 

Men mat må man ha. Rundstykker ble ikke bakt på de værste bølgedagene. Men dra aldri ut på havet uten metervis av antiskliduk! Foruten seil, rigg og mast noe av det viktigste utstyret som kreves ombord.

Soloppganger og solnedganger blir man tilgodesett med hver dag. Det er bare det at på en overfart som denne så  kommer man så veldig nært dem.  Ingenting i veien og ingen andre ting som stjeler oppmerksomheten fra dem. Her soloppgang.

 Zita seiler inn i en ny dag midt ute på havet.

 

Frokost klokken 9/10 hver dag. Viktig med noen faste mønstre og holdepunkter i hverdagen. 

 

Justering av gennakeren - turboseilet vårt. Spristake hjelper på å holde seilet oppblåst når vinden begynner å komme vel mye bakfra. Gennakeren revner desverre og blir ubrukelig siste del av overfarten (når vi egentlig kunne trenge den som mest).

 

Værmeldinger lastes ned klokken 12:30 UTC hver dag.Dampende hett under dekk. Bloggskriving ble derfor utsatt til kveldstid.

  Cockpiten- det er stort sett der man oppholder seg underveis.

 

 

Solnedgang - denne gangen over blankt Atlanterhav.

Man får en følese av at man beveger seg over selveste jordkloden når en ser på kartplotteren. Ikke nødvendig å ha kartet noe mer zoomet inn enn dette.

Kraftige lokale regnbyger underveis. To fordeler med disse; masse seilvind og båten blir vasket for saltlake. Greit nok å komme under dem på dagtid, men ikke på natten.

Her kommer noen bilder av den litt spinkle fiskefangsten vi dro opp underveis. I starten dro vi opp drøssevis av små Doradoer. Gullglinsende fisk med en noe fremmet fasong.

 Dorado

 

En kveld etter mørkets frembrudd bet denne rare skapningen på. Den har hode og tenner som en Barracuda så vi tror det må være en variant av denne fisken. Fisken var helt blåglinsende og var omtrent en meter lang. Denne lever fortsatt en plass ute i havet.

Dette vet vi er en Wahoo. Den ble fisket siste kvelden på overfarten og ligger for øyeblikket filettert i kjøleboksen.

 Fisk gjøres opp ved å stå bak på badeplattformen. Viktig at man ikke vipper bakober under arbeidet.

 

Vi nærmer oss Saint Lucia og Aleksander heiser gjesteflagget.

 Nå er vi bare 5 nautiske mil unna målet. Mållinjen anropes over  VHF og vi får varslet vår ankomst.

Det er ikke det samme å ankomme ett nytt land etter 22 dagers seilas  i nattens mørke - som det er under dagslys - vil vi tro...

På brygga i Rodney Bay, klokken 04:00 den 14 desember, blir vi møtt med rompunch, kalde øl og fruktkurv. Heldigere de som ankommer på dagen - de blir også møtt med steel-pan musikk.

Her gjøres bestikket opp; motortimer og distanser summeres. Vi har seilt 2987 nautiske mil gjennom vannet (mer over grunnen pga fremherskende medstrøm), brukt 22 dager, 19 timer og 47 sekunder tilsammen. I  95 timer og 18 minutter av disse har vi gått for motor.

Båt og mannskap vell framme i Rodney Bay Marina, Saint Lucia.

 Nå er vi kommet til Karibia!

Førsteinntrykket er:

Her er palmene høyere, slankere og mer grasisøse.Vindene er svale. Sandstrendene hvitere. Havet er krystallblått og øyene helt grønnkledde av skog. Utrolig mye farger på alt. Til og med folka er farget og ser utrolig fornøyde og kuule ut. Musikk spilles høyt overalt - og  med raggey-rytmer som svinger.

Tror vi kommer til å  trives bra  i disse omgivelsene de neste månedene.

Vi kommer tilbake til saken i senere blogger..