Dag 18 - Stjerneseilas og perfekt seiltrim!

Sendt fra satelittelefon;

I natt har himmelen vært stjerneklar, 180 grader over oss, 360 grader rundt oss. Stjerner, planeter, blinkende satelitter og stjerneskudd - fra horisont til horisont. Under slike forhold forandrer Zita seg fra å være en gjyngende seilbåt på havets overflate til å bli et seilende romskip i et uendelig univers. Månen forlot oss tidlig i natt. Den smale nymånestripen forsvant ned under horisonten, vest i havet, tidlig på natten. Sikkert i et forsøk på å ta igjen sola på deres videre ferd over Amerika, Stillehavet og Asia. I stedet lyste en virkarmåne opp i natt - Merkur (eller Venus). Ikke noen dårlig vikar. Vikaren klarte å kaste sølvglitrende lys bortover bølgentoppene, men den lyste ikke mer enn at glansen fra de minste og fjerneste stjernen fikk være i behold. Fastmånen er mer dominerende i så måte.

Og så soloppgangen da.. Hvor ellers, enn i en liten seilbåt midt ute på havet i sitt 17. døgn, er det bedre tid og mulighet til å nyte fasene, fargene og underverket i en soloppgang? Fra de første stjernene viskes bort av begynnende kime til dagslys til solen reiser seg stor og gullglitrende opp av havet. Det er veldig mye der imellom.

Båten har i natt seilt seg selv - med perfekt seiltrim i kuling vind med stor fart på riktig kurs og uten ett eneste blaffer i seilene. Når vind og bølger har tatt tak og vil skjære båten over på feil kurs har seil og autopilot i en perfekt og rolig manøver dreid båten tilbake i riktig retning.

Det er herlig å være underveis!