Fra Antigua til Saint Martin

Siste ankringsplass på Antigua ble Deep Bay. Ikke spesielt dyp med sine 3 meter.

Onsdag 23 februar lettet vi anker i Antigua, heiste seil og satte kursen mot Saint Martin. Dette er en strekning på ca 85 nautiske mil. Da vi beregner ca 16 timer på en slik etappe er dette mer enn det finnes sammenhengende dagslys - og man må beregne ta natten til hjelp. Vi drøyde derfor til godt ut på dagen før vi la avgårde slik at vi kunne ankomme i dagslys påfølgende morgen. Men vi feilberegner stadig vekk skutas potensialer. Allerede etter tolv timer, i stummende nattemørke, ankommer vi Philipsburg på den nederlandske delen av øya. Vi har tilbakelagt en kjempeseilas med over 7 knops fart i snitt.

Jo, det karibiske havet er turkis!  ..når solen skinner.

For fulle seil inn i natten.

Etterhvert som vi kommer nordover på de Karibiske øyer blir det tettere og tettere mellom cruiseskipene. Her ved Philipsburg, Sint Maarten. Byene fylles opp med cruiseskip-passasjerer på dagtid - noe næringsliv og gatehandel bærer tydelig preg av.

 

Hele Saint Martin, som består av en fransk del (Saint Martin) og en nederlandsk del (Sint Maarten), er en frihavn hvor all handel er  unttat skatter og avgifter. Det å gå gjennom gatene her er som å gå gjennom en Tax Free terminal på en flyplass. Gull, sølv, parfyme, kosmetikk, solbriller, tobakk og sprit i overdådige mengder.  ..og spesielt billig er det heller ikke.. Solbriller til 1200 kroner er ikke billig!

De små hverdagsting..

Hadde ikke hverdagen vært krydret med de små tingene som gjør at hver dag er litt forskjellig fra de andre dagene - så kunne livet fort fortonet seg rimelig ensformig. Selv om det ikke alltid er de store tingene som skjer fra dag til dag så er det alltid noe. Det er alltid noe å se, noe å erfare eller noe å oppleve.

Ta pelikaner som  eksempel. Pelikaner hadde vi før vi dro på tur kun opplevd i  Donald Duck - der de godmodig ofte sitter på kaistolpene og skuer utover havna. Her opplever vi disse staselige fuglene hver dag, flygende, svømmende, stupende etter fisk eller bare sittende godmodig på kaistolpene og myse utover havna.

 

Ankeropplevelser har vi flere av. Nå har vi anskaffet oss verdens beste anker - det står det iallfall på merkelappen at det er. Vi har nå brukt det i 14 dager og kan bekrefte at det ikke kan være langt fra sannheten. Det suger seg  fast i bunnen så snart vi kaster det over bord og holder skuta på plass i både sjø og vind. Dyrt var det, men verdt sin pris i god nattesøvn og mindre engstelser når skuta skal passe seg selv for anker. Ankeret er et Fortress fx 23

Datamaskinen kan brukes til så mangt, også som telefon.  Når det koster over 20 kroner pr minutt å ringe eller motta samtaler med  mobiltelefonen, så er det et kjempebra alternativ å ringe nesten gratis via internett. Er forholdene gode gir Skype også mulighet til videosamtaler. Ekstra morsomt når vi snakker med lilleguttene våre Sondre og Vetle.

 

 Vi treffer stadig nye folk, og vi treffer stadig igjen folk vi har truffet før. Akkurat nå har vi havnet litt utenfor "norskekolonien". Vi har ikke sett eller hørt noen norske båter de siste tre ukene (kanal 69 på VHFen er norskekanalen og står alltid på - men der er det langt mellom norske stemmer). Derimot treffer vi mange fra andre nasjoner. I Guadeloupe traff vi igjen Thomas og Regula i den Sveitsiske båten Balu. Første gang vi traff dem var da vi lå vis a vis på samme flytebrygge i Porto Santo (Madeira). Senere har vi mødt dem i mange havner, men ikke siden vi dro fra Saint Lucia før jul. Trivelige folk som lever ut sine drømmer - alltid hyggelig å møte slike folk igjen.

 

Det er mange staselige skuter som krysser i det samme farvannet som oss. Denne skuta ankom English Harbour i Antigua mens vi var der. En fryd for øye og sjel.

Guadeloupe og Antigua

 Nelsons Dockyard i English Harbour - Antigua

Vi er nå på Antigua - seilsportens mekka hvor de fineste og dyreste seilbåtene hvert år i begynnelsen av april møtes i det vellkjente arrangementet Antigua Sailing Week. Her har vi ankret opp i en av de mest kjente havnene i Karibien; English Harbour. Havna er kjent for flere ting enn å være skueplass for forannevnte regatta. Bebyggelsen i havna domineres av gamle erverdige Nelsons Dockyard - et verft og et fort som engelskmennene bygde opp på 17-18 hundretallet for å forsvare sine interesser over here. I dag er bygningene og omgivelsene stilfullt renovert og tatt vare på. Her tjenestegjorde Horatio Nelson (senere kjent som Lord) i sin tid. Det er skikkelig britisk overklasse over området slik det fremstår idag.

 Point a Pitre - Guadeloup

 Gammelt og nytt i Point a Pitre

På Guadeloupe var vi i 3 dager. Her lå vi for anker  ved øyas største by Point a Pitre. Byen, med sine 30.000 innbyggere var ei maurtue av forskjellige inntrykk. Her var det markeder, gateselgere, trafikk, kreolske og franske manerer om en annen. På den ene siden veldig fransk og europeisk og på den andre siden mer kreolsk enn noen annen plass vi har vært på.

  Eksempel på creolsk arkitektur. Overbygde terasser er et særpreg.

 På markedene selger stort sett alle torgdamene det samme - til de samme prisene. På Guadeloup var det krydder og punch som gjaldt.

Riviere Salee

Sett ovenfra ser øya Guadeloupe ut som en sommerfugl med utslåtte vinger. Akkurat der vingene møtes går det en kanal gjennom mangroveskogen, Riviere Salee.  På vår tur videre nordover var det naturlig å seile gjennom denne skogen noe som sparer den sjøfarende for mange sjømil i forhold til å seile rundt øya. I tillegg ga det oss en helt annen seilopplevelse. Eneste utfordring er at man må stå opp veldig tidlig om morgenen, og at man faktisk må seile gjennom halve kanalen i stummende nattemørke. Dette fordi det går et par motorveier over kanalen. Bruene åpnes kun klokken 05:00 om morgenen. I tillegg er kanalen knappe to meter dyp på det grunneste - uansett mer enn nok til å få Zita med sine 1,7 meter igjennom.

 Ettermiddagen før vi seiler gjennom kanalen tar vi gummibåten og drar på ekspedisjon oppver mangrovekanalene. Mange spennende lyder og store flokker med fugler å se.

Vell ute av mangrove-kanalene gryr en ny dag i det vi forlater Guadeloup med retning Antigua. 40 nautiske mil over åpent hav. Det ble en kjempefin seilas, 6-7 sekundmeter aktenfor tvers nesten hele turen over. Mot slutten dabber vinden av og vi tar motoren til hjelp.

Antigua

  Zita til ankers inne i English Harbour

En del av det gamle restaurerte skipsverftet. Dette er seilloftpilarene. 

Shirley Heights

I høydedragene over English Harbour rager Shirley Heights med sine gamle ruiner. Søndag ettermiddag er dette stedet "alle" oppsøker. I over 20 år er det blitt arrangert barbequeparty her oppe med tilhørende folkeliv og musikk.  Vi tok gummibåten over  bukta og tråkket fjellstien opp  til topps (at det var bilvei på baksiden visste vi ikke). Det ble en en uforglemmelig og stemningsfull aften med mange lyder, smaker og utsikt.

 

English Harbour sett fra Shirley Heights

 

Masse folk samlet seg oppe på toppen. Både "innfødte" men sikkert mest turister. Utover kvelden ble det mer og mer folksomt - sikkert tusen på det meste.

 Masse god grillmat var å få kjøpt.

Steel-band-toner kan man sikkert synes mye forskjellig om. Men det er en effektiv måte å vrenge/ødelegge/sprite opp/ vellkjente melodier på. Fint i starten - men etter noen timer ønsker ørene gjerne å høre på noe annet.

 Solnedgang over det Karibiske hav.

Iles des Saintes

Det er godt å være under seil. Nattseilas er spesielt godt. Akkurat sånn som det er å være på skogstur... Selv om det er fint å ferdes ute i naturen om dagen, så er det spesielt og enda mer stemningsfullt å overnatte med naturens mulm og mørke tett innpå seg.  Akkurat sånn er det når man seiler også - man ser og hører helt andre ting enn på dagen.  En annen fordel med nattseilas er at man kommer så utrolig langt i løpet av den tiden man ellers bare sover.


Vi la ut fra Saint Pierre på Martinique sist søndag kveld. I løpet av natten seilte vi forbi Dominica (veldig synd - fordi Dominica er vissnok en veldig fin øy - men vi rekker  jo ikke alt). På morrakvisten mandag seilte vi inn mot Iles des Saintes, en liten idyllisk øygruppe sør for selve Guadeloupe. Nattseilasen gikk fint og som forventet, friske vinder og rullende bølger mellom øyene, stille sjø og rotevinder mens vi seiler i le av de store øyene. Av de 80 nautiske milene vi seilte denne natten var bare 40 i åpent hav.

Saint Pierre var tidligere hovedstaden på Martinique - med 30.000 innbyggere. Men i 1907 ble byen rammet av en vulkan som medførte at alle innbyggere så nær som 2 omkom. I dag er mye av byen gravd fram fra aske og lava. Men hovedstad er byen ikke lengre.

Utpå morraskvisten akkurat når dagslyset slås på blir vi overfalt av den heftigste squallsen så langt på denne turen. Vi så den kom som en mørk uværsskygge mot oss. Det tar omtrent to minutter fra man tenker at man skal reve seilene til det er gjort. I dette tilfellet var to minutter for lang tid, allerede etter ett minutt var stormen over oss - det blåser faktisk opp mot 20 sekundmeter i en halvtimes tid. Det skjedde ingen større skader enn at Genoan som vi ikke fikk berget i rett tid, atter en gang ble slitt sund langs kantene. Det må sies at det seilet begynner å bli vel slitent nå.

Inn mot Iles des santes har vi ett forykende uvær med vind og tungt, veldig tungt regnvær. Det var som å ankomme ett fiskevær på norskekysten midtsommers. Grønn vegetasjon men nesten umulig å se i regntykka. Bare temperaturen stemte ikke. Etter ankring la vi oss gjennomvåte nedpå og våknet fire timer senere, midt på dagen, til ett helt annet syn; sol, palmestrender og en fransk liten fiskerlandsby.

 

Terra den Haut som  øya vi ligger ved heter er opprinnelig befolket av bare franskmenn - franske fiskere fra Bretagne. Ettersom det ikke var noe jordbruk her og dermed ingen slaver er befolkningen fortsatt i dag stort sett bare lyshudede europeer. Litt uvant - på stort sett alle de andre øyene her er det stort sett mørkhudede og mulatter i alle fargetoner som dominerer.

 Seilet leveres enda en gang til reperasjon. Seilmakeri er et meget viktig håndtverk for langturseilere.

 

Ankerplassen utenfor Terre den Haut der vi ligger nå. Zita er akkurat midt i bildet utenfor fergepiren.

 

 

Flere steder ser vi store fine seilbåter ligger forlatt og ribbet for utstyr oppe på revene. Dette forårsakes først og fremst av skippere som ikke mestrer å ankre sine stolte skuter skikkelig og forsvarlig... (..ref forrige blogg).  Har skuta først havnet på revet er det ikke bare bare å få den av igjen.

Martinique

Ikke alle uker på tur fortoner seg som tettpakkede opplevelsesuker. Den siste uken her på Martinique har vært særdeles stillestående i så måte. Vi har stort sett ventet. Ventet på motorservicemann som aldri kom, ventet på busser som sannsynligvis ikke går, ventet på trege internettoppkoblinger som knapt nok virker, ventet på at vinden skal løye og ventet på å dra videre - en hel uke.

Vi er helt på sydspissen av den Franske øya Martinique, ankret opp i ei stor bukt ved Le Marin. Bukta er stor og vid og full av grunne rev på kryss og tvers. Mellom disse revene er det ankret opp hundrevis av båter og langs land er det svære marinaanlegg der charterbåtselskapene har sine utleiebåter. Vi har tilbrakt uken her først og fremst fordi vi hadde avtale med en motorservicemann som skulle komme og ta service på motoren vår i dag lørdag morgen. Han dukket ikke opp. Vi fikk en fransktalende til å ringe han opp, men tilbakemeldingen var at det var umulig for han å komme i dag! Altså har vi ligget her i fem dager i påvente av en avtale som bare blir neglisjert av motparten. Vi er ikke imponert. Vi er ikke de eneste som opplever sånt her desverre. Flere vi snakker med har lignende opplevelser om sendrektighet og unnasluntring.

Uten servicemann får man gjøre jobben selv. Med god tid har man jo også fått lest seg litt opp på dieselmotorer. Her gjøres kjølesystemet rent.


For å fylle opp en av ventedagene planla vi å ta bussen til Fort de France - hovedstedet på Martinique. Etter å ha gått ett par kilometer fant vi noe som lignet på en busstopp - men ingen busser ville stoppe for oss. De bussene som stoppet slapp av skoleelever og smalt igjen dørene foran nesen på oss. Etter to timer på busstoppen ga vi opp forsøket på utflukt til For de France.


Man kan velge om slike stillestående dager skal være dager preget av kjedsomhet med tilhørende hjemlengsel eller om de samme stillestående dagene skal betraktes som rene luksusdager frikoblet fra forpliktelser og produktivitetskrav. Vi prøver å få til det siste - og lykkes for så vidt godt med det.

 

 Man får mye tid til å gå rundt å bare se.

Zita forsvant!

Det skjer mye merkelig og umerkelig på tur.  En dag forsvant båten vår. På tur ut til ankringsplassen i jolla, etter en fullstendig uproduktiv dag på land, konstaterer vi at båten vår er borte vekk - ikke å se i noen retninger så langt øyet kan se i mastejungelen ute i bukta. Vi vet med sikkerhet at båten skulle ligge der vi etterhvert befinner oss. Mange tanker farer gjennom hodene våre. Er båten stjelt? - usannsynlig. Er båten dregget av gårde? kanskje eneste sansynlige - men dog verst tenkelige mulighet. Bukta er omkranset av rev og  blankpussede båter ligger for anker overalt. Har ankeret sluppet taket i den lille kulingen som blåste tidligere på dagen så betyr det at Zita enten ligger og skraper mot revkanten nå, eller at båten er krasjet inn i andre båter. Minutter med nerver i beredskap følger etterhvert som vi tar oss nedover mot revet. Vi finner igjen Zita flere hundre meter nedenfor der vi ankret. Båten dupper uskadd fem meter foran en annen båt. Den 60 år gamle franske aleneseileren, Claude, blir vår helt denne dagen. Han hadde registrert at båten vår var på fri flukt forbi hans båt ute på ankringsplassen. Han hadde hoppet i jolla, bordet båten vår og kastet ut det som var igjen av ankerkjetting - egentlig eneste måte å få ankeret til å gripe tak i bunnen under fart. Claudes snarrådighet reddet nok vår videre ferd med båt og finasielle midler. Vi har nå to ankere ute... Vi konstaterer; vårt 16 kg ploganker (CQR) er ubrukelig på leirebunn/sølebunn i skarpe vinder (det viste vi fra før men vi trodde ankeret lå i sand - som kartet sa det skulle være - men ankeret var en eneste leireklump da vi dro det opp). Vi skal kjøpe oss et "flatanker" av Fortresstypen ved første anledning.

Vi var heldige - ingen andre båter skadet, ingen skader på Zita, en hyggelig franskmann på rett plass til rett tid med de rette kunnskapene. Neste dag inviterte vi Claude ut på lang og smakfull lunsj. Vi satte pris på det og vi tror han også gjorde det. Mye av tiden brukte han visstnok alene i båten sin. Det finnes de som redder andres båter og krever sin rettmessige bergingslønn - 10% av båtens verdi. Orntlige sjømenn som Claude vet at noen ganger må man hjelpe andre - og andre ganger er det en selv som må ta imot hjelp. Heldigvis er dette leveregelen til de aller fleste som ferdes i små båter på havet.


Vi har nå ventet 7 dager i samme bukt på Martinique - Uten å få gjort stort av det vi planla. Nå vil vi videre. I morgen tidlig (søndag) kaster vi loss. Planen er å seile ett døgn sammenhengende opp til øyene ved Gaudeloupe.

Wallilabou - Pirates of the Caribbean

Det finnes pirater i Karibien fortsatt erfarer vi. En av de værre piratplassene vi har opplevd så langt er bukta Wallilabou på St. Vincent. Denne bukta har også vært hovedlokasjon for  de tre "Pirates of the Caribbean"-filmene - mange av utendørsscenene er innspilt her.. Det var nok i nysjerrighet over dette at vi valgte å stoppe akkurat i denne bukta ei natt på tur nordover.

 Det første  som møter oss på tur inn i mange av buktene her er "boat-boys" i sine små båter som skal "kapre" turister for senere tilby sine tjenester med fortøyining, ta imot søppel, salg av  krimskrams, bananer, joint og alt annet som man ikke er innstilt på å kjøpe. I Wallilabou var de ekstra mange og ekstra iherdige - allerede langt til havs kommer de roende eller kjørende med sine raske påhengsmotorjoller.

Som regel er disse "boat-boyene" høflige og drar videre når vi har avslått kjøp av deres tjenester. Her krydde de rundt båten hele tiden. Det værste var likevel at han som skulle hjelpe oss med bøye og landtau tok seg urettmessig betalt for leie av bøye (som ikke var hans - og enda til til dobbel pris). Først når  eieren av bøya kommer roende og skal ha betalt forstår vi "svindelen". Heldigvis ingen store beløp men vi liker ikke å bli lurt på så simpelt vis. Eieren fikk heller ingen penger av oss - vi ba han oppsøke Asmal som allerede hadde innkassert beløpet og vell så det. Denne historien fortsetter med at andre "boat-boyer" kommer og tilbyr sine tjenester med å "ta" Asmal, men vi aner at også det er mot betaling så det blir ikke noe av den jakten. Øya Saint Vincent er nok en mer belastet øy mht kriminalitet enn andre Karibiske øyer. I allefall advarer losbøkene vi har mot å ankre opp på øde steder eller la båtene være ubevoktet.

Vi er heldigvis forskånet mot tyveri så langt, men vi tar våre forholdsregler hele tiden. Gummibåten og påhengsmotoren låses med skjetting og vaier hver natt, vi drar aldri langt fra båten uten at vi er i en organisert havn osv. Den kulturen vi opplever i havnene flere steder (spesielt på Saint Vincent og på Union Islands)  virker på oss ganske så "krafsete".

Selv om Wallilabou preges av en gjennomført usivilsert oppførsel så er det allikevel en naturskjønn plass. Her kunne man nok fått til mye, men de som bor her ødelegger alt for seg selv. Alle  båtene vi snakket med rundt oss var bare opptatt av en ting - komme seg videre og vekk fra bukta neste morgen.

Flere av filmkulissene står igjen. Men det meste begynner å virke veldig forfallent. Forstår veldig godt at det ikke går an å utvikle noe "Pirat-land" for turister her.

"Sjørøverbua" der "sjørøverne" holder til i dag. Her sitter boatboyene og speider utover havet etter neste seilbåt på tur inn i havna. Det hang en eim av dårlig rum og "eksotiske" tobakklukter rundt skuret.

På tur nordover
Vi har den siste uka seilt nordover langs Windward-øyene (Grenada, Saint Vincent, Saint Lucia, Martinique).  Motvinden har vært fremherskende, men nå er vi på den nordligste av Windwardøyene; Martinique. Herfra blir det å seile gjennom Leewardøyene opp til Virgin-øyene.

Det franske flagget er heist opp på gjesteflaggplassen oppe i masta. Det å komme til Martinique er som å komme tilbake til sivilasjonen igjen. Her finnes det varehus med normal mat(!),  rene og vellstelte omgivelser, peugeoter og renaulter i gatene, siviliserte skikker blandt de innfødte som betjener turister og ferdafolk. Men så er vi jo kommet til et EU-land med solide overføringer av Europenger fra moderlandet på andrte siden av Atlanterhavet. Litt enklere å boltre seg i vellstand og "siviliserte" skikker da.

For oss er planen nå å få utført en større service på dieselmotoren i båten før vi drar videre. Motoren går seg litt for fort varm og det er tid å skifte olje og filtre. Men vi må desverre vente en hel uke før noen mekaniker får tid å se på den. Vi befinner oss i Le Marin - en av de største båthavnene i Karibien. Her har alle båtutleiefirmaer sine hovedbaser og her er alle serviceinstitusjoner når det gjelder båtvedlikehold samlet. Vi blir nok å farte rundt på Martinique denne uka i påvente av motorservicen.

Slik fortoner kveldene seg her. Klokken seks er solen nede i horisonten, klokken halv syv er det bekmørkt.

...og dagene går fortsatt i turkis..