Første døgn - endelig til havs!

30.04.2011 kl 12:00 UTC

Posisjon 19.38.58N 62.22.19W

Distanse seilt siste døgn 103 nm (20 timer)

2082nm igjen i direktelinje til Horta

Foran et stort havkryss må Kong Neptun bringes i godlage. Her får han en god porsjon reservavin.

Da skummer vi endelig avgårde utover Atlanterhavet. Seiler nå i 5 – 6 knop fart på skarp kryss i 8 sekundmeter vind med 2-3 meter bølger på skrå inn forfra. Vi klarer å holde en kurs på 30 grader nord. Azorene ligger 50 grader  nord for oss, så vi seiler ikke direkte på målet. Men dette er akkurat som forventet. Solen skinner fra blå himmel og det er 27 grader varme. I området seiler også båtene Fryd (de ser vi), Rikaros og Leahnis (begge to et godt stykke foran men innenfor radiorekkevidde).

Saint Martin legges bak oss. Nå blir det uker til vi ser land igjen. 

Første døgn har gått greit. Mye gufsete vind opp mot 15 sekundmeter og rotete sjø da vi startet fra Saint Martin i går, men det hele roet seg litt ned utover natten. Skipperen var noe spent på hvordan den fulllastede skuta skulle oppføre seg på sjøen. Vi har aldri vært lastet tyngre enn hva vi er nå med ferskvann og diesel. Men det går kjempegreit. Vi ligger stødig i sjøen som ei gammel seilskøyte. Slik vi seiler nå ligger båten likevel mye på skrå og bevegelsene blir ganske krappe. Foreløpig er det bare matrosen som er nede for telling. Etter en dag eller to regner vi med at alle balansenerver er tilvendt den nye tilværelsen slik at vakter og måltid finner sin normale rytme. Det meldes iallfall roligere vind og mindre bølger i området utover dagen.

Ha en fin helg alle sammen – ikke glem å kommentere, spørre, hilse på bloggen. Vi laster ned alle kommentarer underveis. Meldinger på satelitttelefonen er også gratis (ingen meldinger motatt pr nå)

 

 

Da drar vi ut på havet!

Elin, Rolf og Benjamin klare for å legge ut på havet

Endelig er været og værutsiktene slik at vi kan legge ut på Atlanterhavsoverfarten med utsikt til rimelig greie vind og bølgeforhold de første dagene.

Avgang fra Saint Martin i dag fredag kl 12:00 lokal tid (18:00 norsk tid). I dag drar også Fryd, Leahnis, Rikaros, Maja + et antall franske båter. Flere norske båter dro ut fra BVI i går og er sånn sett på linje med oss.

Vi kalkulerer med 21 dager til Azorene. Det kan bli et par dager mindre og det kan bli ei uke lengre. Vi får se...


Vi skal forsøke å oppdatere bloggen daglig med korte statusrapporter. Oppdaterer klokken 15:00 UTC. Kommentarer som skrives på bloggen underveis kan vi nå lese ombord. Vi er takknemmelig for alle kommentarer og tilbakemeldinger som måtte komme.

Ellers så kan vi  kontaktes på satelitttelefon 8816 316 70644 (kr 12 pr minutt). Men det er helt gratis å sende tekstmeldinger til samme nummer hvis du bruker linken; http://messaging.iridium.com  (ikke alltid mulig for oss å svare). Vi er utenfor mobildekning hele veien...

Vi har også mailadresse ombord som vi plukker ned daglig; zita(alfakrøll)mailasail(dått)com (skift ut med tegn og fjern parantesene). Mailserveren rensker bort alle bilder og vedlegg slik at vi kan få lastet ned mailene ved hjelp av satelitttelefonen uten at vi ruineres av tellerskritt. Mye tekst har ikke noe å si.

Ha fine maidager der hjemme! Vi sees snart i europa!

..snart drar vi til havs..

Vi kommer med ny oppdatering snart.
Avreisetidspunkt satt til fredag 29. ..på formiddagen en gang. (ettermiddagen norsk tid)

..mens vi venter på avgang..

 Fort Louis Marina, Marigot Saint Martin,  der vi fortsatt er..

Vi var fast bestemt på å legge ut i dag tirsdag 26. april. Vi tok til og med en avslutningsmiddag på restaurant i går kveld. Utsettelsen fra 25. til 26. skyldtes bare påskefri i seilmakerforretningene - ønsket å kjøpe inn noe reserveduk samt nål og tråd om den litt rufsete genoaen vår skulle trenge reperasjoner utpå havet. Denslags får man ikke kjøpt der.

Men avgangen i dag er utsatt desverre.. Da vi våknet i dag tidlig rusket vinden som bare værst i båten og de tunge regnbygene kom tett... Litt anderledes enn værmeldingene tilsa for noen dager siden.  Ettersom vi fortsatt ligger ved land er vi så heldige at vi kan velge bort å seile i akkurat denne kulingen. Det er greit å starte en lang seilas i nogenlunde rolig vær. Det blir nok til, slik det ser ut nå, at vi legger ut på torsdag morgen - 28. april. Caspara la ut på søndag og er nok nå kommet langt på vei og forbi de vindbygene som blåser her. Fryd og Leahnis vil sannsynlig også starte torsdag. Så da kan det jo bli litt fellesseilas i starten.

 Ventetiden benytter vi vell - med rydding i båten og små ekspedisjoner på land.

Flyplassen på Saint Martin ligger helt inntil ei badestrand. Flyplassen er hovednav for mye av flytrafikken inn og ut fra Karibien og flytrafikken er tett  - en drømmeplass for alle "plane-spotters". Til vanlig har vi ikke så mye til overs for flystøy, men når du får den så tett innpå deg som her så blir den bare utrolig mektig! Flyene sneier nesten hodene på de som står oppreist på stranda..

 Baren på stranda er av Travel Channel kåret til en av verdens beste - det må være pga av den spektakulære plasseringen ved stranda/flystripa - og ikke pga av rask servering..

 Det morsomste er å stå bak flyene når de skal ta av. To sekunder etter at dette bildet ble tatt oppstod en voldsom sandstorm - med helt upåklagelig pealingeffekt! I tillegg til ny sanblåst kropp får man også rensket skikkelig opp i ørekanalene.

 Praten på brygga dreier seg mye om siste værmelding..

På tur opp til Fort Louis - et gammelt fort. Utsikt mot Simpson Bay Lagoon, der vi har ligget for anker flere ganger før på turen.

 ..og så må man speide utover sjøen mot Norge og Azorene...

Forberedelser til ny Atlanterhavskrysning

 
Vi ligger nå i havn i Marina Fort Louis i byen Marigot på fransk side av øya Saint Martin. Her gjør vi våre siste forberedelser for ny Atlanterhavskrysning - denne gangen østover til Azorene. I området ligger også de norske båtene Fryd, Caspara, Leahnis og Sprelsk og holder på med det samme. Det er først og fremst proviantering som står på programmet. Mat og drikke for 3-4 uker på havet. Alt skal finne sin sikre plass i båten slik at det ikke ødelegges eller knuses i sjøgang underveis.  I tillegg må båt og utstyr ettersees og være i orden.

Dagen i dag har gått med på å kjøpe inn samt montere ny GPS-antenne til karttplotteren slik at AIS, plotter, autopilot og VHF fungerer sammen og hver for seg på en stabil måte. Nå etter en dags arbeid ser det ut til at alt fungerer greit. Utfordringen med å koble sammen flere instrumenter er at instrumentene kommuniserer med uike språk og ulike hastigheter; NMEA -4800 baud - 38400 baud og Seatalk. Nå har kartplotteren fått egen Seatalk gps-antenne, VHFen er koblet til den gamle NMEA gps-antenna og VHFen og AISen deler på VHF-antenna via en splitter.. I tillegg har vi reserve VHF-antenne som kan kobles inn ved behov (bare i så fall om masta skulle forsvinne..). Det å dra på langtur er lærerikt! Vi er etterhvert blitt godt bevandret i elektroniske problemstillinger og løsninger.

 Ett av mange matlass kjøres ombord

Avgang for vår del er  er foreløpig satt til mandag 25. april (kan nok meget gjerne bli 26.). Caspara vil dra i morgen 24. Fryd og Leahnis vil dra senere ut i uken når vinden etter værmeldingene skal løye litt. Vi hører også at andre norske båter vil starte fra BVI og Antigua ut i uken. Det at vi drar på forskjellig tidspunkt fra forskjellige steder spiller liten rolle. Alle båtene seiler med forskjellig fart og vil være langt fra hverandre etter kort tid uansett.  Vi ser det som en fordel å ligge sånn nogenlunde midt/foran i feltet fra starten av. Vi har avtalt å holde mailkontakt via satelitt-telefon med flere av båtene underveis.

Værmeldingene for den første uken ser greie ut. Det vil starte med østlig til østnordøstlig frisk bris/liten kuling for deretter å løye litt utover uken. Bølger fra øst med høyde 2 - 4 meter. Dette betyr at vi kommer til å seile omtrent  rett nordover de første dagene. Ettersom vi skal seile i tre uker og værmeldingene kun går en uke fram vet vi ingenting om været de følgende to ukene. Men vi håper det blir vind sånn at vi kommer oss litt østover etterhvert... Vi har bunkret 400 liter diesel (150 liter i tanken og 250 liter i kanner) noe som skulle være nok til 270 motortimer eller 11 dager om vinden skulle utebli. Om vi etter 6 døgn ikke klarer å få vind til en østlig kurs vil vi ikke være så langt unna Bermuda. Det vil i så fall bli landgang der i påvente av gunstigere vindforhold.

 

Dagene med forberedelser er ikke frie for små opplevelser. Denne fisken kom hoppende opp i gummibåten på tur inn til bunkringsrunde i Philipsburg. Den ville sikkert inngå i matbeholdningen. Men det fikk den ikke.. ukjent herkomst og fisk fra grumset vann tillater ikke kokka ombord!

 ..og innimellom øktene tar vi oss tid til å bunkre opp en skvett eller to med B-vitaminer..

Vi vil komme med ny oppdatering før vi kaster loss.

Saba - ei eventyrøy!!

 Øya Saba er som revet ut fra et eventyr. Sett fra havet ser øya ut som en uinntakelig klippe, med stupbratte og nakne åssider ned mot sjøen.. Ankringsforholdene rundt øya er dårlige og anbefales brukt kun i stille vær og når havdønningene har lagt seg.  Øya har knapt nok noe som kan kalles havn, heller ikke ei eneste sandstrand ..og av disse grunnene er det svært få båter som tar turen til denne øya.  Vi tok turen og ble skikkelig overrasket.  Dette må antagelig være et av de bedre stedene å bo på på denne jordkloden!

På øya bor det 1600 personer og etter to dager på øya er vi på hils med alle! Øya er i dag en del av nederland, men historien har gjort øya til noe helt annet enn de øvrige øyene vi har vært på i Karibien. Her har svarte og hvite arbeidet side om side helt fra gammelt av. Det sies at folkene her har vært spesielt hardtarbeidende - noe bebyggelsen på øya bærer tydelig preg av. Losboka forteller også at øya har unike ordninger mht å ta vare på gamle og syke - ingen overlates til seg selv. Turismen på øya er begrenset. De fleste som drar hit kommer for å oppleve de gode dykkerforholdene i den maritime naturparken som omgir øya.

Førsteinntrykket stemmer ikke alltid.. Utenfor den eneste lille havna på øya er det tre gjestebøyer - og heldigvis fant vi en ledig.  At vi måtte ligge rett utenfor øyas søppelfylling er av liten betydning når man slipper å ankre på 20 meters dyp i skiftende vind og havdønninger. I tillegg er det jo bra at bøya er så langt unna havna at vi slipper å høre de støyende dieselaggregatene som lydforurenset store deler av området - selv om vi må kjøre jolla langt gjennom bølgete hav for å komme på land.

Havna består, foruten av dieselaggregatene,  av en knøttliten molo mot åpent hav. Innenfor moloen er det knapt nok plass til en ferge i sjødraget. Fra havna er det et par kilometer bratt kronglete vei opp til bebyggelsen. På tur opp fra havna endrer også alle inntrykk seg radikalt fra førsteinntrykkene.. Vi blir tilbudt skyss oppover av en lokal mann. På tur opp til første landsby, The Bottom, ønsker han gjerne å ta en ekstra runde med bilen  for å vise oss rundt. .. og han tipser oss om at hvis vi ønsker å dra til neste landsby, Windwardside,  så er det bare å stille seg opp under det treet der så vil vi helt sikkert få skyss dit også.. og faktisk så ordnet det seg slik da vi kom så langt.

Bebyggelsen på Saba ligger inneklemt mellom fjelltoppene. Videre oppover fjellsidene er det frodig regnskog. Det er to større landsbyer; The Bottom (bildet) som er hovedstedet og Windwardside som er den største landsbyen. I tillegg er det to mindre landsbyer. Her hilser alle på alle. Her blir du stoppet på gaten med spørsmål hvor du kommer fra - ja faktisk stopper busssjåføren bussen og spør om det samme. Står du og ser på noe kommer de lokale til og forteller hva vi ser. Mye av dette opplever man også på andre Karibiske øyer, men ikke så mye og så ærlig som her på Saba. Her er ingen baktanker om å selge noe eller lokke deg inn til et bord på nærmeste restaurant (som det forøvrig er relativt få av)

 The Bottom

Veien fra The Bottom til Windwardside

Faktisk minner Saba mye om Madeira. Frodigheten i kombinasjon med tørrere områder er den samme. Veiene snirkler seg langs bratte fjellskråninger. Men det er en stor forskjell; her flyter ikke søppel i veikantene og her er all overbefolket trengsel fraværende. På tur ut til Windwardside blir vi atter en gang tatt med på ekstra lokal omvisning før vi blir satt av.

Windwardside

 Saba fremstår som en vellstående øy. Alle hus, nye som gamle, er utrolig velholdt. Alle med røde tak og grønne skodder.  Ikke noe falleferdig noen steder. Langs alle veier er det steingjerder. Overalt er det ryddig og vellstelt. I innkjørselene står det gjerne en nyere bil. Fargede og hvite bor tilsynelatende like bra. Hvor all vellstanden kommer fra er litt uforstående. Her er ingen industri eller produksjon av betydning, heller ingen masseturisme. Øya skryter av å være selvforsynt av det meste ..det kan nok være når det gjelder mat og naturstein,  men biler, takstein og møbler må jo kjøpes utenfra. Det kan nok være at øya lever godt av offentlige ansatte med lønn over nederlandsk statsbudsjett. Den største virksomheten på øya er øyas universitet(!) med 400 medisinstudenter.

 Vellstelte hus og vellstelte hager.

Det er en god del kunsthåndtverkere på øya. På Jobines glassverksted lager Elin sine egne smykker.

 På tur inn i regnskogen ..uten regn, bare masse frodig skog.

Windwardside med øyas høyeste fjelltopp bak, Mount Scenery på 877 meter, som også er høyeste punktet i Kongeriket Nederlandene.

Saba er ei utrolig flott øy. Folkene som bor her er tydeligvis veldig stolte av øya si. ..Og de har god grunn til å være kjempestolte, ikke minst takket være måten de selv er på. Sett fra vårt ståsted er det egentlig litt bra at de fleste turister ikke drar hit, det bevarer ihvertfall noe av den uskyldigheten øya preges av. Besøket på øya Saba er i allefall for vår del et av mange høydepunkt på turen vår så langt.

Tilbake til Sint Maarten og videre til St. Barts (ex Sverige)

Vi er nå en snartur innom øya St Barthelemy eller St.Barts som den også (mye enklere) heter. Seilturen fra Tortola BVI til Sint Maarten forrige tirsdag/onsdag gikk helt greit. Det var til tider mye motvind. Det ble skarp kryss framover med klosshalt storseil og motor hele veien. Vi brukte 20 timer på den 90 nautiske mil lange strekningen.

På turen over til Sint Maarten plukket Benjamin (vår nye matros fra Danmark) opp denne flotte wahooen. Middagsmat for mange dager. Wahoo er en skikkelig god matfisk. Kjøttet er nesten som kyllingkjøtt i både smak og konsistens.

Fremme på Sint Maarten la vi oss til anker i Simpson Bay Lagoon. Det har vært litt ymse med været denne uken. Mye regn og til tider kraftige vindbyger, men aller mest så er det sol. ..og hele tiden veldig varmt.

Dagene på St Marteen har vi brukt til forberedelser til den store havseilasen. Ekstra dieselkanner er kjøpt inn og de skal etter litt forberedelser stues på dekk langs begge rekker. AIS-mottaker er også kjøpt inn, men det å kople på ny elektronikk på elektronikk som fungerer bra fra før er utfordrende. Akkurat nå funker nesten ingenting sånn som det skal gjøre. Håper vi finner noen eksperter på området blandt de andre seilerne til uka. AIS er i allefall kjekt å ha. Den gjør at vi kan se alle større skip på kartplotteren, med opplysninger om navn, kurs og fart og om de kommer til å kollidere med oss..

Slik værvarslene ser ut nå for Atlanterhavet vil vi neppen starte noen seilas mot Azorene før tidligst 25. april. Det er greit for vi  har fortsatt mye å gjøre med proviantering og bunkring. Men ikke mer enn at vi nå er på seiltur noen dager over til naboøyene St. Barts og Saba.

St. Barts - et lite stykke Sverige

St.Barts har i tidligere tider vært en svensk koloniøy i Karibien. Det bærer den fortsatt preg av. Svenske trehus med røde tak og skandinavisk atmosfære i gatene. Etter 1878 har øya tilhørt Frankrike.

Hovedstedet på St.Barts heter Gustavia. Øya er i dag mest av alt ett oppholdsted for rike og berømte. Prisnivået og vareutvalget er utvilsomt tilpasset dem mere enn det er tilpasset oss langturseilere. 4 euro for en øl/cola og 20 euro for en hamburger er litt i overkant.  Vi har derfor brukt dagen på å se oss omkring. Det er gratis.  Middagen tar vi i båten her vi ligger for anker rett utenfor byen.

 Som flere av de andre små franske øyene er også St Barts utrolig vellstelt og striglet på alle måter. Rent og pent. ..men heller ingen høner eller andre eksotiske element som krydrer stemningen i gatene.

Shell Beach. Elin i plukkeeldorado - ei hel strand med tonnevis av små skjell. Suvenirene er iallfall gratis på St Barts.

I morgen tidlig setter vi kurs for Saba. Saba er, ut fra det vi har lest oss til, en helt anderledes øy enn både St.Barts og de andre øyene vi hittil har besøkt. Vi får se. Rapport kommer. Ut i uka seiler vi tilbake til Sint Maarten.

St Barthelemy

Farvel jomfruøyer!

Nå har vi seilt rundt blandt jomfuøyer i seks hele uker - seks uker med sol, sommer, hvite sandstrender og alt som hører til. I morgen setter vi seil og drar mot vinden tilbake til Saint Martin for å forberede skuta på ny Atlanterhavsferd tilbake til Europa og Norge.

Etter at vi forlot St Thomas og St John i USVI (USA Virgin Island) har vi seilt via Jost Van Dyke, rundt Tortola en gang, vært i Road Town flere ganger, seilt ned til Sopers Hole ("soper hølet") to ganger besøkt nye ankerplasser og ankerplasser vi har vært på før enda flere ganger. Vi kan altså si at vi begynner å bli meget godt kjent med denne øygruppen. Men dette er et seilerparadis - vi kunne sikkert klart å seile rundt i dette området  resten av livet om så var...

Ettersom at vi i lang tid har seilt stort sett for oss selv har det de siste ukene vært ekstra hyggelig å møte igjen de andre norske båtene som begynner å samle seg her "oppe i nord" etter en vinter blandt sydligere karibiske øyer. På Jost Van Dyke traff vi igjen Caspara og Leahnis, I Cane Garden traff vi igjen Sprelsk, i Sopers Hole traff vi igjen Dina fra Os og Fryd. De andre båtene hører vi på VHFen.

Vi har tilbrakt 4 dager  på øya Jost Van Dyke. Navnet Jost Van Dyke stammer fra en  nederlandsk sjørøver med samme navn.

 3 av dagene ved Jost Van Dyke lå vi for anker i Withe Bay. Hvorfor det navnet skjønner vi ikke - bukta var ikke noe hvitere enn andre bukter her i området..

 Det er bra at Zita finner den nesten usynlige hinnen mellom himmel og hav - vannskorpa - og flyter der. Ikke alltid like enkelt  å se hvor lufta slutter og vannet begynner. Sikten er upåklagelig både oppover og nedover. Temperaturene er heller ikke til å kjenne forskjell av.

White Bay var en hektisk plass på dagtid med mange dagbåter på besøk og små cruiseskip som la seg utenfor. Men klokka 4 forsvant nesten alle og bukta ble en rolig plass bare for de få båtene som lå igjen.

Etterhvert dukket de norske båtene Caspara og Leahnis opp. Kjærkomment å møte igjen seilere vi ikke har sett på et par måneder. Her sitter vi på Foxys Bar på Jost Van Dyke - en legendarisk og vellkjent plass.

En pelikan og kompisen hans på brygga i Cane Garden Bay. Bloggen "bilder som bare er våre" er skrevet herfra.

Innimellom må vi gjøre nyttige ting. Lekkasjen på impellerpumpa var fortsatt ikke reparert etter et mislykket forsøk på Martinique (vi ventet fem dager på en mekaniker som ikke kom). Instrumentpanelet har sakte men sikkert sluttet å virke - lysene og alarmene virker ikke. I Road Town på Tortola ordenet vi avtale med mekaniker. Han skulle komme klokka 10. Klokka tolv var han enda ikke kommet. Vi ringte - joda han kommer snart. Klokka tre var han enda ikke kommet - vi ringte igjen - joda han var underveis. Klokka 4 var vi sikker på at historien fra Martinique skulle gjenta seg. Klokka halv fem kom rastamannen slentrende. Han gjorde en god jobb og etter et par timer fungerte pumpa som den skulle og feilen med instrumentpanelet var lokalisert. Etter at vi dagen etter fikk kjøpt og montert ny elektronikkenhet til panelet - noe som de faktisk hadde på lager på Tortola! - fungerer også varsellampene og alarmene igjen. Greit når man skal på Atlanterhavsseilas igjen. Vil ikke tro risikoen for magesår er spesielt stor blandt arbeidsfolk her på øyene - risikogruppen er nok heller å finne blandt kundene deres.

 Zita til kai i Sopers Hole (Soperhølet). Vi vet ikke hva navnet betyr eller indikerer, men en skikkelig fin plass er det.

 Sopers Hole

 I Sopers Hole fikk vi med oss to bursdager. Inger på Caspara feiret tredveårsdag. Her sammen med besetningene fra Sprelsk, Leahnis, Dina fra Os, Fryd og Zita.

Dagen etterpå var vi på fireårsdagen til Sina - også på Caspara.

 

 Den siste uken har vi seilt rundt for oss selv, eller rettere sagt ligget for anker i første og beste bukt. Litle Harbour på Peter Island var en fin plass. Ingen Strandbar, ingen restaurant, bare plass til noen få båter. En dag her ble til 3 dager.

Litle Harbour. Innimellom bading, spising og lesing må man også ta det litt med ro og bare nyte dagene sånn som de er.

 Men det er viktig å ikke slappe av for mye. Derfor leker vi sjørøvere innimellom. I Deadman Bay på Peter Island  fant vi denne sjørøverskatten. Vi har ikke åpnet kistene enda (vi fant to!). De blir med uåpnet hjem til Sondre og Vetle.

Gummibåten har de 6 siste uke hengt etter seilbåten. Uten bunnsmøring gror det raskt. 10 cm grønt skjegg og masse skjell. En grundig skrubberunde må derfor til før vi i morgen drar jolla opp på dekk for å seile de 100 nautiske milene til Saint Martin. Vi regner med å å være fremme der etter et døgns seilas (onsdag 13.) om motvinden blir sånn som den meldes. Vår nye matros, Benjamin, har mønstret på i dag og blir med oss på vår videre ferd mot øst.

Farvel Jomfruøyer!