Farvel jomfruøyer!

Nå har vi seilt rundt blandt jomfuøyer i seks hele uker - seks uker med sol, sommer, hvite sandstrender og alt som hører til. I morgen setter vi seil og drar mot vinden tilbake til Saint Martin for å forberede skuta på ny Atlanterhavsferd tilbake til Europa og Norge.

Etter at vi forlot St Thomas og St John i USVI (USA Virgin Island) har vi seilt via Jost Van Dyke, rundt Tortola en gang, vært i Road Town flere ganger, seilt ned til Sopers Hole ("soper hølet") to ganger besøkt nye ankerplasser og ankerplasser vi har vært på før enda flere ganger. Vi kan altså si at vi begynner å bli meget godt kjent med denne øygruppen. Men dette er et seilerparadis - vi kunne sikkert klart å seile rundt i dette området  resten av livet om så var...

Ettersom at vi i lang tid har seilt stort sett for oss selv har det de siste ukene vært ekstra hyggelig å møte igjen de andre norske båtene som begynner å samle seg her "oppe i nord" etter en vinter blandt sydligere karibiske øyer. På Jost Van Dyke traff vi igjen Caspara og Leahnis, I Cane Garden traff vi igjen Sprelsk, i Sopers Hole traff vi igjen Dina fra Os og Fryd. De andre båtene hører vi på VHFen.

Vi har tilbrakt 4 dager  på øya Jost Van Dyke. Navnet Jost Van Dyke stammer fra en  nederlandsk sjørøver med samme navn.

 3 av dagene ved Jost Van Dyke lå vi for anker i Withe Bay. Hvorfor det navnet skjønner vi ikke - bukta var ikke noe hvitere enn andre bukter her i området..

 Det er bra at Zita finner den nesten usynlige hinnen mellom himmel og hav - vannskorpa - og flyter der. Ikke alltid like enkelt  å se hvor lufta slutter og vannet begynner. Sikten er upåklagelig både oppover og nedover. Temperaturene er heller ikke til å kjenne forskjell av.

White Bay var en hektisk plass på dagtid med mange dagbåter på besøk og små cruiseskip som la seg utenfor. Men klokka 4 forsvant nesten alle og bukta ble en rolig plass bare for de få båtene som lå igjen.

Etterhvert dukket de norske båtene Caspara og Leahnis opp. Kjærkomment å møte igjen seilere vi ikke har sett på et par måneder. Her sitter vi på Foxys Bar på Jost Van Dyke - en legendarisk og vellkjent plass.

En pelikan og kompisen hans på brygga i Cane Garden Bay. Bloggen "bilder som bare er våre" er skrevet herfra.

Innimellom må vi gjøre nyttige ting. Lekkasjen på impellerpumpa var fortsatt ikke reparert etter et mislykket forsøk på Martinique (vi ventet fem dager på en mekaniker som ikke kom). Instrumentpanelet har sakte men sikkert sluttet å virke - lysene og alarmene virker ikke. I Road Town på Tortola ordenet vi avtale med mekaniker. Han skulle komme klokka 10. Klokka tolv var han enda ikke kommet. Vi ringte - joda han kommer snart. Klokka tre var han enda ikke kommet - vi ringte igjen - joda han var underveis. Klokka 4 var vi sikker på at historien fra Martinique skulle gjenta seg. Klokka halv fem kom rastamannen slentrende. Han gjorde en god jobb og etter et par timer fungerte pumpa som den skulle og feilen med instrumentpanelet var lokalisert. Etter at vi dagen etter fikk kjøpt og montert ny elektronikkenhet til panelet - noe som de faktisk hadde på lager på Tortola! - fungerer også varsellampene og alarmene igjen. Greit når man skal på Atlanterhavsseilas igjen. Vil ikke tro risikoen for magesår er spesielt stor blandt arbeidsfolk her på øyene - risikogruppen er nok heller å finne blandt kundene deres.

 Zita til kai i Sopers Hole (Soperhølet). Vi vet ikke hva navnet betyr eller indikerer, men en skikkelig fin plass er det.

 Sopers Hole

 I Sopers Hole fikk vi med oss to bursdager. Inger på Caspara feiret tredveårsdag. Her sammen med besetningene fra Sprelsk, Leahnis, Dina fra Os, Fryd og Zita.

Dagen etterpå var vi på fireårsdagen til Sina - også på Caspara.

 

 Den siste uken har vi seilt rundt for oss selv, eller rettere sagt ligget for anker i første og beste bukt. Litle Harbour på Peter Island var en fin plass. Ingen Strandbar, ingen restaurant, bare plass til noen få båter. En dag her ble til 3 dager.

Litle Harbour. Innimellom bading, spising og lesing må man også ta det litt med ro og bare nyte dagene sånn som de er.

 Men det er viktig å ikke slappe av for mye. Derfor leker vi sjørøvere innimellom. I Deadman Bay på Peter Island  fant vi denne sjørøverskatten. Vi har ikke åpnet kistene enda (vi fant to!). De blir med uåpnet hjem til Sondre og Vetle.

Gummibåten har de 6 siste uke hengt etter seilbåten. Uten bunnsmøring gror det raskt. 10 cm grønt skjegg og masse skjell. En grundig skrubberunde må derfor til før vi i morgen drar jolla opp på dekk for å seile de 100 nautiske milene til Saint Martin. Vi regner med å å være fremme der etter et døgns seilas (onsdag 13.) om motvinden blir sånn som den meldes. Vår nye matros, Benjamin, har mønstret på i dag og blir med oss på vår videre ferd mot øst.

Farvel Jomfruøyer!